Nilsi portrett B&W

Nils-Ingar Aadne

”Når de klinker til går det fort. Litt for fort.”

Denne uka er det Toppidrettsveka. Det er 3 dager (jeg har foreløpig ingen øvrige signaler på at toppidrettsuker generelt er kun 3 dager) med rulleskikonkurranser for de beste skiløperne i verden. Og meg.

IMG_5864Disse 3 dagene føyer seg inn i rekken av det dette året kommer til å by på mye av, utfordringer. Året kan ses på som en stor utfordring og jeg gleder til den, men jeg gleder meg også til alle utfordringene isolert sett. Det kan selvfølgelig forandre seg gjennom året, en her er det jeg ser på som de 3 største utfordringene akkurat nå. 3,5 måned etter jeg starta, 3,5 måned før første renn.

Teknikk.

La oss ta den største først. Jeg må lære meg å gå bedre teknisk på ski. I treningslæren er det noe som heter ”den motoriske gullalderen”. Den er ikke 34 år. Selv om ikke alle er enig, skal det være slik at mye av det du lærer motorisk som barn, behersker du mer eller mindre livet ut. Kanskje greit å kalkulere med noe forfall fra fylte 70, men ellers sitter mye. Jeg lærte meg som barn å stå stille på sykkel, uten beina i bakken. Og det sitter stort sett fortsatt når jeg en sjelden gang gir det et forsøk. Det er bare det at det er en fundamentalt ubrukelig kunnskap etter fylte 17.

IMG_5900Skiteknikk derimot lærte jeg ikke. Jeg gikk ikke aktivt på ski, verken når jeg var barn eller ungdom. Jeg gikk på ski, en du lærer ikke teknikk av å spise appelsin i ei snøfonn på Golsfjellet. Ikke noe vondt om verken appelsiner, snøfonner eller Golsfjellet, det er hyggelig det, men riktig tyngdeoverføring får du ikke av det.

Jeg skal gå langløp og der har det utviklet seg til at de aller fleste staker på blanke ski. Det skal jeg også stort sett gjøre. Det betyr at jeg i hovedsak kan fokusere på staking. Nå er jeg riktignok såpass nysgjerrig av meg at jeg ønsker å bli bedre i diagonalgang og skøyting også, men det er st
aking som blir fokus. Så nå jobber jeg med å få den halvgamle kroppen min til å forstå at hofta skal frem, kroppen over stavene og stå i mot med hele overkroppen.

Et råd til alle barn; lær dette nå. Før du vet ordet av det skal du i en alder av 34 gå på ski på heltid, da er det greit å ha det inne.

Tåle trening.

Jeg tåler ikke gluten. Det er det vanskelig å gjøre noe med. Trening derimot, trener du deg til å tåle mer av.

Jeg elsker å trene. Når kroppen funker, finnes det ikke noe bedre enn å mate på med trening. Gjerne hardt, gjerne lenge. Sånn kan jeg ikke holde på uten mål og mening. Om kroppen ikke tar opp treningen, hjelper det fint lite at jeg har notert mange timer i treningsdagboka. Det er viktigere og mye gøyere å gå gode skirenn enn å imponere folk med at jeg trener mye. Som lagkamerat Øystein Pettersen pleier å si: ”enhver idiot kan trene seg inn på sykehus.” Han ble for øvrig godt kjent på A-hus i fjor høst.

Dette jobber jeg med nå. Ikke å bli kjent på A-hus, men å trene passe mye, passe hardt, ha passe overskudd. Og her ligger også noe av det mest fascinerende med toppidretten, det er ingen som kan fasiten. Mange kan mye, mange er nysgjerrig og mange prøver mye rart, men alle som reiser hjem fra Rio med en gullmedalje i bagasjen har tatt sin egen vei fram dit. Det er helt garantert kun dem som har trent akkurat sånn. Jeg må finne min egen passe perfekte, og glutenfrie, vei.

Styrke.

Når barna til topptrente skiløpere sier ”pappaen min er sterkere enn din”, så stemmer antagelig det. Det henger sammen med teknikk selvfølgelig, men når de klinker til går det fort. Litt for fort. Det har gått mange tog, og mange busser for tog. Et av togene som er gått, er å henge på når de topptrente konkurrentene mine trykker skikkelig til. Men jeg kan bli sterkere enn mange pappaer fortsatt. En jobb der også.

3 av utfordringene for de neste månedene. Men først 3 dager med skieliten på Nordmøre og i Trondheim. Uten både snøfonner og appelsiner.

”Når de klinker til går det fort. Litt for fort.”

Denne uka er det Toppidrettsveka. Det er 3 dager (jeg har foreløpig ingen øvrige signaler på at toppidrettsuker generelt er kun 3 dager) med rulleskikonkurranser for de beste skiløperne i verden. Og meg. Disse 3 dagene føyer seg inn i rekken av det dette året kommer til å by på mye av, utfordringer. Året kan ses på som en stor utfordring og jeg gleder til den, men jeg gleder meg også til alle utfo ...[Read More]

Prosjekt Toppidrett.

Det neste året skal jeg ikke bo på et trangt hotellrom i Florø, sitte i en nedslitt garderobe i et kulturhus med lokalrevyens parykker hengende over speilet eller stå på et kick-off på Gardemoen og etter beste evne flette inn verdiene ”lagånd”, ”engasjement” og ”kvalitet” Jeg skal bytte ut dette med time på time med staking, knallharde motbakke-in tervaller, terping på teknikk og styrkeøvelser. Og ...[Read More]

EGO-trip 2015.

20. februar var det premiere på showet mitt EGO. Da hadde jeg skrevet og testet sånn på ordentlig i et års tid, og den siste halvannen måneden hadde jeg stått på gulvet foran regissør Åsleik Engmark og fremført tekstene. En lettelse å endelig møte publikum og få premieren overstått, men det er jo etter det den virkelig jobben begynner, og ikke minst det aller gøyeste, spille showet land og strand ...[Read More]

En fantastisk sommer!

Sommeren er absolutt ikke på hell, jeg nekter å gi slipp! Likevel er sommerjobben min over. Mange sier det har vært en dårlig sommer. Jeg er helt uenig, det har vært en fantastisk sommer! 25.juni hadde jeg sommerpremiere på showet mitt EGO i Tønsberg. Jeg var spent, smått nervøs og gledet meg. Endelig skulle jeg ta med meg soloshowet mitt til hjemfylket og Foynhagen. Vi la ut 5 forestillinger over ...[Read More]

Twitter

Instagram

instagram-badge

Blogg