Velferdsrøret.

Jeg feira i år 17. Mai på Statfjord C. Boreplattform. Nordsjøen. Norsk sokkel! Ut dit dro jeg for å underholde de som var på jobb denne dagen. Vaktlista deres havnet sånn ut at de var ute i havet på nasjonaldagen. Når folk må jobbe helligdager eller helger kan vi høre de si det utslitte ”ja, noen må jo holde Norge i gang”. De jobber kanskje i reklamebyrå. Du holder ikke Norge i gang selv om du på en søndag koker opp slagordet ”Vitaminer er viktig for hender og føtter, når har vi tilbud på 10pack med gulerøtter!” Det hadde egentlig vært like greit om du holdt deg hjemme. De som jobber i Nordsjøen kan med full tyngde si ”noen må jo holde Norge i gang..”. For der ute går pumpa uansett dag.

Og selv om vi artister ikke er i nærheten av holde noe i gang, er det derfor vi blir henta ut på plattform nettopp 17.mai. Det er mange like dager, så når det kommer dager som er spesielle på land er det hyggelig å gjøre de litt spesielle der ute også. Derfor sto jeg altså på en hjemmesnekra scene av paller og underholdt en gjeng som hadde vært 12 timer på jobb, mens det under meg ble det pumpa inn gamlehjem på gamlehjem.

Og det var riktig så gøy å gjøre show der ute. Et klink edru lydhørt publikum, som lytter til det du sier. Noen i slips, noen i joggings, mange i crocs. Som hører på show fra halv ni til halv ti og legger seg ti. Ryddige forhold.

Jeg har vært ute tidligere, og da som nå, tok jeg en titt på det jeg liker å kalle velferdsrøret. Røret der olja renner inn. Der sto jeg noen minutter og talte meter med ny motorvei og et par gamlehjem. Det er en stilig følelse og være så tett på der det nye rike Norge kommer fra. Kjenne lukta av olje, lukta av penger. Og mens jeg sto der, begynte jeg å tenke på feiringen av nasjonaldagen i Oslo som jeg har vært med på mange ganger. Et hav av festkledde unge mennesker hvis eneste bekymring er å miste designsolbrillene som er dyrere enn sølvet på bunaden. De starter dagen nogen lunde verdig med et stettglass og ”ja, vi elsker” og ender opp med kebabsaus på stakken og en pinne for landet.

Og for all del, vi må feire stort og være glade for det fantastiske landet vi har. Men når jeg sto der ute i havet, virka hemningsløs feiring på Aker Brygge i Oslo noe blasert. Vi er en generasjon som er vokst opp i denne rikdommen, vi har aldri kjent til noe annet. Vi aner ikke hvor det kommer fra, aner ikke hvordan det kommer inn, det har bare alltid vært der. Det kommer herfra. Opp dette røret, spyles inn over landet vårt og gratinerer oss i oljekroner.

18.mai i år var en mandag og blå for mange. Når dette røret slurper i seg siste rest nede fra brønnen om en del år, kan mandagen bli enda blåere. Og lenger. Men vi orker ikke å tenke på det nå, gjør vi? Nå har vi det jo helt topp. Og selv om ikke champagnekorken spretter like høyt i årene som kommer, er det antagelig ikke helt slutt i vår levetid. Festen er ikke over enda, det er kakerester igjen. Vi klarer oss nok. Heldigvis er det ikke sånn at Dovre faller, selv om oljeprisen gjør det.

Det er ikke lov å ha med mobiltelefon offshore. Vel på land 18.mai hentet jeg telefonen ut av oppbevaringsboksen og åpnet snapchat. Jeg fikk inn snutt på snutt fra en lang festdag dagen før. Med tommelen på skjermen fikk jeg et nytt møte med velferdsrøret. Der var mye velferd og i aller høyeste grad mye rør.

Gratulerer med dagen som var!

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*