”Alle kjenner en lege. Jeg kjenner to.”

I september er det to ting som har vært hetere enn normalt. Oppslagene om langrenn i media og gradestokken. Jeg vil tro skiforbundet tenker det samme om astmasaken, som de mest ivrig skientusiastene tenkte om sommervarmen. Er det ikke over snart? Skal det virkelig ikke gi seg?

For langrennsleiren er det synd astma-medisin ikke er en krem som smøres inn i huden, da ville nok saken vært betydelig mindre. Uavhengig av virkning ser det dessverre mye verre ut å være kobla til et respirator-lignende apparat enn å gni litt krem på kroppen.

Folk i alle aldere, aktive eller ikke, den siste tiden er det først og fremst en ting folk lurer på om skiprosjektet mitt; har du begynt på astmamedisin da? Svaret er nei, men jeg spiser mer nugatti enn før, om en journalist vil ta tak i det? Vinklingene på astmasaken blir jo vanskeligere og vanskeligere å finne, så litt hett nugatti-stoff kunne kanskje vært noe.

Jeg er bekymret, men ikke for eliten. Jeg er trygg på at dette tas på alvor og ryddes opp i. Det som bekymrer meg er om dette når massene. Helt ut til påske-skituren kommer det neppe. Appelsin, Kvikk lunsj og Ventolin i sekken, vi kommer ikke dit. Men vil det nå oss overivrige mosjonister, med vilje betydelig større enn evne?

Vi tar nemlig etter de beste på andre ting. Vi hermer etter dem vi ser på tv. Den knuste drømmen om å bli god på ski, kanskje kan den komme litt nærmere om jeg bare gjør som dem. Så vi begynner for eksempel å stake.

I 2013 staket Jørgen Aukland Birken på blanke ski for første gang. I år, 3 år senere, startet jeg i pulje 2 fra Rena. Jeg hadde blanke ski og staket meg gjennom løypa til Lillehammer. Jeg vil anta at cirka halvparten av puljen min gjorde det samme. Foran oss, sikkert de fleste. Om staking uten festesmøring ikke har nådd massene, har det i hvert fall nådd den gel-spisene smørja nærmest eliten. Om det går fortere? Det er tvilsomt om vi er sterke nok til det, men vi gjør som dem foran.

Trenden er nå at man skal ha lengere staver, for å stake bedre. Dette er det nylig kommet regel for, som jeg kommer tilbake til i et senere innlegg. Under Birken i år så jeg en med så lange staver, at det var så vidt han rakk opp til håndtaket. Hos eliten er dette nøye utprøvd, som en av mange detaljer. Hos oss bak fordi vi leste en ingress i køen på vei til jobb, og endelig øynet muligheten for å slå bestenoteringen.

Vektvest. I fjor begynte noen av toppidrettsutøverne, på langt nær alle, å trene med vektvest. Litt større belastning over tid skal gi resultater. Dette kommer også til å bre seg. Er du tidlig nok ute om morgenen i marka i vinter, kan du være helt sikker på å møte en sliter med vektvest og splitter nye karbonsko til seks tusen kroner paret. Hadde jeg drevet i sportsbransjen nå ville jeg forsøkt å ligge foran. Jeg ville lansert vektvest i karbon. Jævli dyr.

Akkurat som Gutter 12 setter seg ned i frisørstolen og ber om sveisen til Ronaldo, er vi der og vil gjøre sånn som de som vinner. Vi gjør det riktignok på litt andre måter. Du er i overkant skinerd om du setter ned hos frisøren og spør; ”Kan du klippe meg som Petter Eliassen?”

NRK kunne melde at salget av forstøverapparater hadde økt. Hvis like mange som gled elegant i glidende fiskebein på blodpreppa blanke ski opp de siste bakkene mot Midtfjellet, har forstøverapparat i smøreboden er ikke det bra. Det må være den eneste bekymringen i lengden i denne saken. Alle kjenner jo en lege. Jeg kjenner to. Men for all del, jeg mistenker ingen. Dette er tross alt voksne mennesker, med skikkelig jobber. Innen finans, eiendom og juss, med god og høy moral.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*